Fornærmede ble utsatt for forsøk på voldtekt da hun lå og sov. Handlingen ble avbrutt av at det kom en annen inn i rommet. Tiltalte ble dømt til 1 år og 3 måneder i fengsel, hvorav 9 måneder var betinget med en prøvetid på to år. Tiltalte ble også dømt til å betale fornærmede 130 000 kroner i oppreisning.

 

A, er født 0.0.1984 og bor i —, 0000 X.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av Troms og Finnmark statsadvokatembeter 10. januar 2013 ble han satt under tiltale ved Hålogaland lagmannsrett for overtredelse av

Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf § 49-
For ved vold eller truende adferd å ha forsøkt å skaffe seg seksuell omgang.

Grunnlag:
Torsdag 28. januar 2010 i et soverom i — 44 i X la han seg over B mens hun sov. Han åpnet sin egen bukse, befølte henne på brystene og forsøkte å rive av henne klærne for å skaffe seg seksuell omgang med henne. Da hun våknet og aktivt motsatte seg handlingen ved å prøve å dytte han unna, holdt han hendene hennes fast, og da hun begynte å gråte, holdt han en hånd over munnen hennes. Handlingen ble avbrutt ved at en annen person kom inn i rommet.
Indre Finnmark tingrett avsa dom 25.04.2013 med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1984, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf § 49, sammenholdt med straffeloven § 64 første ledd, til fengsel i 1 – ett – år og 3 – tre – måneder. Fullbyrdelse av 7 – syv – måneder av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på to – 2 – år.
2. A dømmes til å betale 100 000 – etthundretusen – kroner som oppreisning til B innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dommen.
A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
Hålogaland lagmannsrett besluttet 7. mai 2013 å henvise anken til ankeforhandling, jf. straffeprosessloven § 325, jf. § 321 tredje ledd.
Ankeforhandling ble holdt i Vadsø 10-11 september 2013. Siktede møtte og ga forklaring. Det ble ført 10 vitner og ellers foretatt slik bevisførsel som fremgår av rettsboken.
Lagretten ble forelagt ett hovedspørsmål om forsøk på voldtekt. Lagretten besvarte spørsmålet med ja. Lagmannsretten la kjennelsen til grunn.
A blir i samsvar med lagrettens kjennelse å dømme for en overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. § 49.
Aktor fikk ordet til prosedyre om utmåling av straff mv. Det ble lagt ned slik påstand:
«A, f. 0.0.1984, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf § 49, sammenholdt med straffeloven § 64 første ledd, til fengsel i 1 – ett – år og 6 – seks – måneder, hvor av 6 – seks måneder – gjøres betinget med 2 – to – års prøvetid.»
Bistandsadvokaten fikk ordet til prosedyre. Det ble lagt ned slik påstand:
«A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med et beløp fastsatt etter lagmannsrettens skjønn, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
Forsvareren fikk ordet til prosedyre. Det ble lagt ned slik påstand:
«A anses på mildeste måte».

Lagmannsretten skal bemerke.
A er 29 år gammel, bor i X, men er for tiden i Y fengsel. Han er reineier og har ikke inntekt grunnet soning av fengselsstraff. Han har en formue på ca. 500 000 kroner, gjeld på ca. 120 000 kroner som er erstatningskrav etter straffesak. Han er enslig, men har forsørgeransvar for ett barn født i 2005. A er tidligere straffet.
Fornærmede B er 23 år gammel og bosatt i X.
I tråd med spørsmålet til lagretten og lagrettens svar er tiltalte funnet skyldig i forsøk på voldtekt. Bygget på spørsmålet, svaret og bevisførselen for lagmannsretten, legges følgende faktum til grunn for straffutmålingen som bevist ut over rimelig tvil:
Om kvelden den 27. januar 2010 var tiltalte, fornærmede, C (heretter benevnt C) og D (heretter benevnt D) på utestedet — i X. Omkring stengetid klokken 0100 gikk de samlet der i fra, og til Cs bolig. Straks de var fremme i boligen gikk fornærmede og tiltalte til fornærmedes hjem noen hundre meter unna, og hentet en flaske med en rest sprit. Lagmannsretten legger til grunn at det ble konsumert en god del alkohol av samtlige som var til stede denne kvelden og natta. De fire festet noe mer ut over natten inntil fornærmede gikk inn på et soverom for å ringe. Fornærmede sovnet av på sengen, og hun våknet av at en person satt oppå henne.
Tiltalte hadde tatt seg inn til fornærmede der hun lå og sov i sengen. Da hun våknet satt tiltalte oppå hoftene hennes. Hun prøvde å komme seg løs, men tiltalte holdt henne fast i hennes ene arm. Tiltalte tok på, og befølte fornærmede på brystene, og han rev i buksen hennes for å få denne av. Fornærmede var redd, og hun kjempet i mot og prøvde å komme seg løs. Hun prøvde å dytte vekk tiltalte, og hun ropte høyt. Tiltalte la da sin ene hånd over munnen hennes for å hindre henne i å rope. Fornærmede begynte da å gråte, og hun klarte ikke å gjøre mer mostand. På dette tidspunkt banket det på døren inn til soverommet.
D hadde hørt gråt fra rommet, og han kom inn. Fornærmede kunne ikke huske om døren var låst. D har forklart at døren virket låst, eller at noen holdt døren igjen. Han banket hardt på, og tiltalte kom og åpnet døren.
Da D kom inn gikk han bort til fornærmede som lå på sengen. D husker ikke om fornærmede sa noe til ham om hva som hadde skjedd. Fornærmede selv forklarte at hun fortalte om hendelsen. Fornærmede har ikke noe minne om hvorvidt hun ble befølt på brystene på bar hud, eller om det var utenpå klærne. I det hele tatt husker hun ikke om hun var avkledd oventil eller ikke. Hun husket heller ikke om tiltalte var avkledd, men hun mener at han hadde klærne på, men at han hadde åpnet buksen sin.
D på sin side forklarte at fornærmede var naken oventil, og at hun ellers hadde på seg bukse. Tiltalte hadde på seg en lang tskjorte, og han hadde ikke bukse på. Lagmannsretten finner at det knytter seg tvil til om befølingen av brystene skjedde på bar hud, og om noen av de to som hadde vært i sengen var delvis avkledd. Lagmannsretten finner det riktig å legge det for tiltalte gunstigste til grunn, samtidig som det bemerkes at dette spørsmålet bare har liten betydning i den samlede vurderingen. Lagmannsretten legger imidlertid vekt på at fornærmedes bukse, som tiltalte forsøkte å rive av henne, ble ødelagt ved at en knapp falt av og at glidelåsen ble ødelagt. Buksen ble fremvist for lagmannsretten som bevis.
Handlingsforløpet som lagmannsretten har lagt til grunn som bevist utenfor rimelig tvil, støttes opp av ytterligere bevis i saken. Fornærmede turte ikke å anmelde saken til politiet. Hun var barndomsvenn av tiltalte, og de to hadde vokst opp sammen i hver sin familie som begge drev reindrift innenfor samme sommersiida. Hun fortalte det imidlertid til sine venninner i Oslo, vitnene E og F. Overgrepet ble et gjentakende samtaleemne mellom venninnene, og de forklarte at de ut over året 2010 opplevde at hendelsen stadig preget fornærmede. På et tidspunkt på ettersommeren fikk fornærmede fortalt at hun, dersom hun ikke anmeldte og gikk videre med saken, ikke ville få fred med seg selv. Støttet av venninnene tok fornærmede derfor mot til seg, og forholdet ble anmeldt i oktober 2010.
Når det kommer til den konkrete utmålingen legges det til grunn at handlingen tiltalte er funnet skyldig i å ha begått er en alvorlig og grov overtredelse. Det gjør seg gjeldende sterke allmennpreventive hensyn.
Den utøvde volden finner lagmannsretten ikke som spesielt grov, og den kan i seg selv ikke anses skjerpende ut over det dette straffebudet er ment å ramme. Lagmannsretten finner det imidlertid skjerpende at voldtektsforsøket ble utøvet av en venn av fornærmede, en hun hadde vokst opp med. Tiltaltes søster betegnet fornærmede som en «lillesøster», og lagmannsretten legger til grunn at tiltalte og fornærmede var nærmere enn venner flest. Dette innebærer at overgrepet hadde karakter av tillitsbrudd.
Selv om voldsbruken ikke var grov, finner lagmannsretten bevist at voldtektsforsøket i saken her fikk store konsekvenser for fornærmedes psykiske helse. I tiden etter anmeldelsen ble hun akuttinnlagt ved psykiatrisk institusjon etter et suicidførsøk. Hun hadde diagnose depressiv lidelse, og hun har i lengre tid vært medisinert med antidepressiva, noe hun fortsatt er. Fornærmede flyttet etter hvert tilbake til X, og hun opplevde nok et suicidforsøk. Det er fremkommet opplysninger om konflikt mellom fornærmedes og tiltaltes familier, herunder tyvslakting og drap på rein. Lagmannsretten bemerker at disse påstandene ikke kommer saken ved, men samtidig slik at disse utsagnene har påført fornærmede ytterligere belastning. Det samme gjelder uttalelser om fornærmedes psykiske helse før hendelsen, herunder påstander om at hun skulle ha vært utsatt for krenkelser fra sin nærmeste familie. Lagmannsretten finner dette skjerpende.
Lagmannsretten vil, foranlediget av anførsler og forklaringer knyttet til spørsmålet om hvorvidt fornærmede var psykisk syk også før hendelsen den 28. januar 2010, bemerke at det ikke har noen betydning hvorvidt fornærmede var psykisk syk, eller om hun hadde psykiske sykdomsepisoder forut for overgrepet. Lagmannsretten har lagt vekt på at fornærmede er diagnostisert med, og behandlet for posttraumatisk stressyndrom, PTSD. Det fremgår av den fremlagte dokumentasjonen og forklaringen fra klinisk sosionom Naukkarinen, at denne stresslidelsen er satt i konkret sammenheng med overgrepet, og at dette sammen med den etterfølgende belastningen saken medførte for fornærmede, var årsak til hennes psykiske plager.
Ved lov 25. juni 2010 nr. 46 ble straffenivået skjerpet med øyeblikkelig virkning for en rekke lovbrudd, blant annet seksuallovbrudd, opp til det nivået som følger av den ennå ikke iverksatte nye straffeloven 2005, jf. Rt-2012-515, avsnitt 10. Det følger av samme avgjørelse, avsnittene 11 og 12:
«(11)
I proposisjonen side 20 ble det også uttalt at det ikke skal være noe markert skille i straffenivå mellom voldtekter som omfattes av minstestraffen, og andre voldtekter. Det skal med andre ord skje en straffskjerpelse også for de brudd på voldtektsbestemmelsen i straffeloven 1902 som ikke er omfattet av den hevede minstestraffen. Nærværende sak gjelder nettopp en voldtekt som rammes av straffeloven 1902 § 192 første ledd bokstav a, men ikke av minstestraffbestemmelsen i annet ledd.
(12)
Høyesterett uttalte i Rt-2010-1324 avsnitt 14 at lovendringen i 2010 innebærer at domstolene skal legge opp til en gradvis skjerpelse av straffen for de aktuelle lovbruddene når handlingen er begått i tiden mellom vedtakelsen 19. juni 2009 av de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005 og ikrafttredelsen av lovendringen i 2010. I Rt-2011-1017 avsnitt 19 ble det lagt til grunn at man ved straffutmålingen for handlinger begått like før denne ikrafttredelsen måtte velge et utgangspunkt som ikke er mye lavere enn det som følger av normeringen i forarbeidene til straffeloven 2005. Dette gjelder til fulle i nærværende sak, der handlingen er begått 13. juni 2010.»
Handlingen i saken her ble begått den 28. januar 2010, og faller såldes innenfor tidsrommet for gradvis straffskjerping. Lagmannsretten finner, etter en vurdering av sammenlignbar rettspraksis, at straffenivået som utgangspunkt bør ligge et sted mellom to år og to år og seks måneder.
Tiltalte ble, ved Hovrätten för Övre Norrlands dom avsagt 22. juni 2011, dømt for ett tilfelle av «våldtäkt» og ett tilfelle av «grov våldtäkt», som svarer til norsk straffelov § 192 første ledd bokstav a, henholdsvis § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a jf. tredje ledd bokstav a, til fengsel i fire år og seks måneder. Handlingsmønsteret er noe likeartet med saken her, idet begge overgrepene skjedde mot kvinner som i utgangspunktet sov, og som, når de våknet, ble utsatt for voldtekt. De forhold han ble domfelt for i hovrätten ble begge begått den 5. februar 2011.
Ved utmålingen av straff i saken her bør straffeloven § 64 gis analogisk anvendelse, jf. Rt-2007-813 avsnitt 12 og LB-2012-194390. Det bør gjøres et skjønnsmessig fradrag i straffen som utmåles i saken her hensyn tatt til hva resultatet ville blitt dersom disse sakene hadde blitt pådømt samtidig. Straffeloven § 64 er også gitt anvendelse i relasjon til bot på 8 000 kroner ilagt for overtredelse av våpenloven den 12. juli 2010.
Overtredelsen gjelder en forsøkshandling, og straffeloven § 51 første ledd får anvendelse. Det vises til Rt-2011-1017, særlig avsnitt 26 med videre henvisning.
Lagmannsretten finner etter en konkret og helhetlig vurdering at straffen passende bør fastsettes til fengsel i ett år og tre måneder.
I formildende retning bemerkes to forhold. Det ene er at saken har tatt uforholdsmessig langt tid å iretteføre. Overgrepet fant sted i januar 2010, anmeldt i oktober 2010 og tiltalebeslutning ble tatt ut i januar 2013. Det er opplyst at saken her var del av et større sakskompleks som også innbefattet en alvorlig overtredelse av straffeloven § 192 som var anmeldt i 2011. De andre deler av sakskomplekset ble henlagt i 2012, og saken her ble ført videre. I tillegg fremkom det under politibetjent Næss’ forklaring at saken hadde hatt lengre liggetid på i hvert fall åtte måneder. Avhørene som er foretatt i saken viser dessuten at etterforskningen, for uten den påpekte liggetiden, synes å ha hatt et heller lavt tempo. Disse forholdene hefter ikke ved tiltalte. I tillegg kommer at soningen av den svenske dommen er blitt mer byrdefull for tiltalte idet han ikke er innvilget permisjoner på grunn av det forhold som pådømmes nå. Lagmannsretten finner, som tingretten, at det foreligger et klart brudd på EMK artikkel 6 nr. 1.
Tiltalte bør på dette grunnlaget imøteses ved at en betydelig del av straffen gjøres betinget, og lagmannsretten finner at ni måneder gjøres betinget med en prøvetid på to år, jf. straffeloven §§ 52-54.
Erstatning
Til oppreisningskravet skal lagmannsretten – fagdommerne – bemerke:
Det er krevd oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b sammenholdt med § 3-3. Vilkårene for å tilkjenne oppreisning foreligger, og lagmannsretten finner det klart at tiltalte bør pålegges å betale oppreisning til fornærmede.
Lagmannsretten har sett hen til den belastning overgrepet har vært for fornærmede, herunder at hun har fått diagnose F 43.1 PTSD som følge av overgrepet, samt til de virkninger og den belastning som det ellers er redegjort for under straffutmålingen. Det er sett hen til gjeldende rettspraksis for nivået for oppreisningserstatning. Lagmannsretten – fagdommerne – finner at oppreisningsbeløpet passende og skjønnsmessig bør fastsettes til 130 000 kroner.
Saksomkostninger er ikke påstått, og idømmes ikke.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født 0.0.1984, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a) jf. § 49, sammenholdt med straffeloven § 64 første ledd, til fengsel i 1 – ett – år og 3 – tre – måneder, hvor av 9 – ni måneder – gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år.
2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med 130.000 – etthundreogtrettitusen – kroner, innen 2 – to – uker etter forkynning av dom, og med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Ta kontakt dersom du har spørsmål til en bistandsadvokat i forhold til voldtektssak eller seksuelle overgrep.