Familieforholdet var preget av vold og trusler. Familievolden ses som særlig grov da den foregikk over lang tid, før noen valgte å anmelde. Det ble utstedt besøksforbud, med også dette ble brutt. Tiltalte ble dømt til 3 år og 2 måneder i fengsel, samt til å betale sin ektefelle 70 000 kroner i oppreisning, og stebarna henholdsvis 70 000 kroner og 50 000 kroner i oppreisning.

 

Statsadvokatene i Trøndelag satte 27. februar 2012, iransk borger, A, født 0.0.1979, under tiltale ved Namdal tingrett for overtredelse av:
I Straffeloven § 219 annet ledd jf første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle, sine eller dennes slektning i rett nedstigende linje, sin slektning i oppstigende linje, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg. Mishandlingen er grov særlig fordi det legges vekt på at den har vart over lang tid
Grunnlag er følgende forhold:
a. Fra sommeren 2010 til 26. november 2011 på X eller annet sted, har han gjentatte ganger slått og/eller sparket og/eller tatt kvelertak på og/eller slengt på sin ektefelle B. Han har brent henne med gloen på en sigarett. I mars eller april 2011 slo han henne i magen slik at hun begynte å blø fra underlivet og i september 2011 slengte han henne mot glass slik at hun skar seg opp på armene. Han har bitt henne på haka og dratt henne i ørene slik at hun har fått blåmerker. Han har kastet gjenstander på henne, blant annet en fjernkontroll. Videre har han drapstruet henne og/eller trakassert ved å kalle henne «hælvetes hore» og «50-kroners hore».
b. Fra 1. november 2010 til 26. november 2011 på X eller annet sted, har han gjentatte ganger slått sin ektefelles sønn C født 0.0.1997. Ved en anledning i oktober – november 2011 dro han C i ørene, slo han i nakken og under haka, slo han i magen og dro han etter ørene eller håret til stua hvor han løftet ham opp og kastet ham i gulvet. Deretter sparket han guttens høyre fot slik at han fikk delvis låsning i kneet. Han har kastet gjenstander mot han, blant annet et askebeger av glass. Han har videre uttalt at han hatet C og truet med å drepe familien hans. C måtte være vitne til deler av mishandlingen av sin mor beskrevet under post I a og sin søster beskrevet under post I c.
c. Fra våren 2011 til 26. november 2011 på X eller annet sted, har han ved en anledning holdt sin ektefelles datter D født 0.0.1991 over munnen, kløpet og slått henne. Han har truet med at dersom hun ikke sluttet å gråte skulle han «ta henne». D født 0.0.1991 måtte være vitne til deler av mishandlingen av sin mor beskrevet under post I a og sin bror beskrevet under post I b.
d. I perioden fra høsten 2011 til 26. november 2011 på X eller annet sted, kløp han sin ektefelle B’s datter E i armen slik at armen hovnet opp. Ved samme anledning var E vitne til at han slo hennes mor. Ved en annen anledning samme høst hørte hun at han slo hennes mor.
II Straffeloven § 390a
for ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred
Grunnlag:
Onsdag 16. mars 2011 ca kl. 14.30 på X i Y kommune opptrådte han skremmende og/eller plagsomt overfor F, og uttalte følgende: «jeg anbefaler deg å trekke anmeldelsen», «jeg må ikke treffe deg alene». Ved dette krenket han Fs fred.
III Straffeloven § 291 første ledd jf annet ledd
for rettsstridig å ha ødelagt, skadet, gjort ubrukelig eller forspilt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen
Grunnlag:
Lørdag 26. november 2011 på X i Y kommune, knuste han bakruten på personbil med registreringsnummer UX 00000 tilhørende G, samt påførte nevnte kjøretøy striper i lakken på venstre framskjerm og panser.
IV Straffeloven § 342 første ledd bokstav c)
for å ha krenket forbud etter straffeprosesslovens § 222 a eller § 222 b
Grunnlag:
I tiden før mandag 30. januar 2012 i Trøndelag, sendte han brev til B, til tross for at han den 14. desember 2011 var ilagt forbud mot å på noen måte kontakte henne.
Tiltalebeslutningen er gjengitt slik den lyder etter rettingen foretatt av møtende aktor i tingretten.
Under hovedforhandlingen frafalt møtende aktor post II og IV.

Namdal tingrett avsa 9. mai 2012 dom med slik slutning:
«1. A, født 0.0.1979, frifinnes for post II og IV.
2. A, født 0.0.1979, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 annet ledd jf første ledd, straffeloven § 219 første ledd, straffeloven § 228 første ledd og straffeloven § 291 første ledd jf annet ledd til fengsel i 2 -to- år og 3 -tre- måneder, jf straffeloven § 62 første ledd og § 63 annet ledd.
Varetekt kommer til fradrag med 168 -etthundreogseksitåtte- dager.
3. A, født 0.0.1979, dømmes til å betale erstatning til G med 2 000 -totusen- kroner innen 2 -to uker fra forkynnelse av denne dom.
4. A, født 0.0.1979, dømmes til å betale oppreisning til B med 70 000 -syttitusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom med tillegg av alminnelig forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen og til betaling skjer.
5. A, født 0.0.1979, dømmes til å betale oppreisning til C med 70 000 -syttitusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom.
6. A, født 0.0.1979, dømmes til å betale oppreisning til D med 50 000 femtitusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom med tillegg av alminnelig forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen og til betaling skjer.
7. A, født 0.0.1979, betaler 0 -null- kroner til E.»

A fremmet anke over bevisvurderingen under skyldspørsmålet for tiltalepostene I a–d. Subsidiært ble det anket over straffutmålingen. Det ble også begjært ny behandling av de pådømte sivile krav.
Ved Frostating lagmannsretts beslutning av 18. juli 2012 ble anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalepostene I a–d henvist.
Ankeforhandling ble holdt 29. oktober til 1. november 2012 i Trondheim tinghus. Tiltalte møtte sammen med sin forsvarer advokat Christian Wiig. Som aktor møtte statsadvokat Kaia Strandjord. Det var oppnevnt følgende bistandsadvokater for de fornærmede: advokat Ivar Hustad for B, advokat Anders Kjøren for C, advokatfullmektig Camilla Elvevoll for D og advokat Camilla Hagen for E. Alle bistandsadvokatene møtte. Det var oppnevnt to tolker, som var til stede og tolket ved behov under hele ankeforhandlingen.
Tiltalte avga forklaring. Det ble hørt i alt 20 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Under ankeforhandlingen fremmet statsadvokaten ny tiltalebeslutning til erstatning for tiltalebeslutningen av 27. februar 2012 post I a–d. Den nye tiltalebeslutning lyder slik:
I Straffeloven § 219 annet ledd jf første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle, sine eller dennes slektning i rett nedstigende linje, sin slektning i oppstigende linje, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg. Mishandlingen er grov særlig fordi det legges vekt på at den har vart over lang tid og det foreligger forhold som nevnt i § 232.
Grunnlag er følgende forhold:
a. Fra 23. august 2010 til 26. november 2011 på X eller annet sted, har han gjentatte ganger slått og/eller sparket og/eller tatt kvelertak på og/eller slengt på sin ektefelle B. Han har brent henne med gloen på en sigarett. I mars eller april 2011 slo og/eller sparket han henne i magen slik at hun begynte å blø fra underlivet. I september 2011 slengte han henne mot glass slik at hun skar seg opp på armene. Han har kastet gjenstander på henne, blant annet en fjernkontroll. Videre har han drapstruet henne og/eller hennes familie. Han har trakassert henne ved å kalle henne «hælvetes hore» og «50-kroners hore». B er dømt ved dom av 20. november 2009 og dom av 23. august 2010 for mishandling av sin ektefelle B, med gjerningstid fra januar 2008.
b. I perioden fra slutten av oktober 2010 til 26. november 2011 på X eller annet sted, har han gjentatte ganger slått sin ektefelles sønn C født 0.0.1997. Ved en anledning i oktober – november 2011 dro han C i ørene, slo han i nakken og under haka, slo han i magen og dro han etter ørene eller håret til stua hvor han løftet ham opp og kastet ham i gulvet. Deretter sparket han guttens høyre ben slik at han fikk delvis avrivning av korsbånd i kneet. Han har kastet gjenstander mot han, blant annet et askebeger av glass. Han har videre uttalt at han hatet C og truet med å drepe familien hans.
C måtte være vitne til deler av mishandlingen av sin mor beskrevet under post I a og sin søster beskrevet under post I c. B er dømt ved dom av 20. november 2009 og dom av 23. august 2010 for mishandling av sin ektefelle B, med gjerningstid fra januar 2008, hvor C måtte være vitne til en eller flere anledninger av mishandling av moren.
c. I perioden fra våren 2011 til 26. november 2011 på X eller annet sted, har han ved en eller flere anledninger holdt sin ektefelles datter D født 0.0.1991 over munnen og/eller kløpet og/eller slått henne. D måtte være vitne til deler av mishandlingen av sin mor beskrevet under post I a og sin bror beskrevet under post I b.
B er dømt ved dom av 20. november 2009, for å ha utsatt henne for vold 16. september 2009. D er forsvarsløs da hun har Downs syndrom.
II Straffeloven § 219 første ledd,
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle, sine eller dennes slektning i rett nedstigende linje, sin slektning i oppstigende linje, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg.
Grunnlag er følgende forhold:
I perioden fra høsten 2011 til 26. november 2011 på X eller annet sted, kløp han sin ektefelle B’s datter E i armen slik at armen hovnet opp. Ved samme anledning var E vitne til at han slo hennes mor. Ved en annen anledning samme høst hørte hun at han slo hennes mor.
Denne tiltalebeslutning erstatter tiltalebeslutning av 27. februar 2012 post I a–d.
Strl. § 61 og § 62 kommer til anvendelse.»

Aktor har gjort gjeldende at Bs forklaring må legges til grunn. Hennes forklaring støttes av vitneforklaringer fra E og dommeravhør av C og D. Forklaringene støttes også av andre bevis i saken. As handlinger rammes av straffeloven § 219 annet ledd jf. første ledd både i forhold til B, C og D. I forhold til E rammes forholdet av straffeloven § 219 første ledd.
Aktor har nedlagt slik påstand:
«A født 0.0.1979, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 annet og første ledd og § 219 første ledd, samt det forhold rettskraftig avgjort ved Namdal tingretts dom av 9. mai 2012, til fengsel i 4 år, jf strl. § 61 og § 62.
Han tilkommer 344 dager i varetektsfradrag.»
Forsvarer har gjort gjeldende at A kun har erkjent ett tilfelle av dytting av ektefellen B, og at hun da ved et uhell ble påført skade. Det foreligger følgelig påstand mot påstand. Det foreligger så mye bevistvil at tiltalte må frifinnes. Han må også frifinnes for erstatningskravene. Subsidiært anføres det at aktors straffepåstand er alt for streng.
Forsvarer har på vegne av A nedlagt slik påstand:
«A frifinnes.»
Advokat Ivar Hustad har på vegne av B nedlagt slik påstand:
«A født 0.0.1979 dømmes til å betale oppreisning til B med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 100.000,- med tillegg av alminnelig forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3, første ledd, 1. punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.»
Advokat Anders Kjøren har på vegne av C nedlagt slik påstand:
«1. C, fnr. 0.0.0000 tilkjennes oppreisningserstatning etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 100.000,- fra forfall til betaling finner sted.»
Advokatfullmektig Camilla Elvevoll har på vegne av D nedlagt slik påstand:
«A dømmes til å betale oppreisning til D med kr 50.000,- med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
Advokat Camilla Hagen har på vegne av E nedlagt slik påstand:
«1. E tilkjennes oppreisningserstatning etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 20.000,- med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.»

Lagmannsretten skal bemerke:
A (A), født 0.0.1979, er opprinnelig fra Iran. Han kom til Norge i 2005, og møtte fornærmede B (B) i 2006 i Z. De giftet seg 2. mai 2007. De er nå separert. A er for tiden varetektsfengslet. Han har fått endelig avslag på sin asylsøknad.
B har fra før tre barn, E, født 0.0.1985, D, født
21. august 1991 og C, født 0.0.1997.
A og B har ingen felles barn.
Sommeren 2010 bodde de to ektefellene sammen i —veien 00 i Z. Ingen av barna bodde fast hos dem, før C ble boende hos dem etter høstferiesamvær, ca. 1. november 2010.
Ekteparet og C flyttet 23. desember 2010 til en leid enebolig på X. B tok våren 2011 D ut av den omsorgsboligen hun da bodde i, og fra denne tid bodde også hun sammen med familien på X.
D har Downs syndrom. C har en diagnose «Lett psykisk utviklingshemming med betydelige atferdsproblemer». Det er opplyst at denne diagnosen ble satt under tvil, avgjørende var at C med en slik diagnose ville få en enklere tilgang til hjelpeapparatet.
Etter en dom i Namdal tingrett 20. november 2009, for blant annet overtredelse av straffeloven § 219, satt A i fengsel til 13. mars 2010 (løslatt på prøve). I forbindelse med ny sak ble han varetektsfengslet 29. april 2010 siktet for vold mot B. Han satt varetektsfengslet inntil han i ny dom ved Namdal tingrett 23. august 2010 (dom for legemsfornærmelse av B) fikk en straff på 120 dager som ble ansett sonet ved utholdt varetekt. Han ble følgelig løslatt 23. august 2010.
Når det gjelder faktum i forhold til tiltalepostene, legger lagmannsretten i hovedsak Bs forklaringer til grunn. Lagmannsretten er ikke i tvil om at hun har forklart det som er riktig. Det gjelder også det hun har forklart om hva C og D har blitt utsatt for.
Bs forklaring støttes, i hovedsak, av utsagn som C og D har forklart i dommeravhør. Selv om det kan reises tvil om disse forklaringene vedrørende noen detaljer, er de begge meget klar på at både de selv og mor har vært utsatt for vold fra A.
Når det gjelder episodene 25.–26. november 2011, er Bs forklaring overensstemmende med det både datteren E og andre vitner har forklart om hendelsen denne kvelden/natten.
Lagmannsretten finner også støtte for mors forklaringer i dokumentbevis fremlagt i saken og også enkelte vitneforklaringer, særlig vitnet H. Fremlagte bilder viser at det over tid er utøvet vold mot Bs hode og kropp.
A har benektet en hver form for forsettlig voldsanvendelse både mot B og barna. Han hevder at blåmerkene og sårene på Bs hode, nakke og kropp dels må ha kommet av at han har veivet og slått når han har hatt mareritt som følge av torturen i Iran, dels av at hun har psoriasis. C har for vane å finne på ting og D er på grunn av Downs syndrom ikke troverdig. E lyver. Lagmannsretten fester ikke lit til disse forklaringene.
Det skal dog nevnes at B, etter forhandlingene i tingretten, overrakte A blomster og et kort hvor hun blant annet ga uttrykk for at hun elsket ham. Dette står imidlertid ikke i motstrid til at hun – og barna – har blitt utsatt for vold og atferd som hun har forklart om i politiavhør, bekreftet i tingretten og på ny forklart om i lagmannsretten.
Faktum vedrørende B:
Det legges til grunn at B etter at A ble løslatt 23. august 2010 jevnlig fikk «juling» av A. Enkelte ganger ukentlig, andre ganger sjeldnere. Det dreier seg om slag både mot kropp og hode, spark mot kroppen og også kvelertak. Hun fikk hyppige ørefiker. Hun har i en forklaring sagt at hun ikke oppfattet ørefiker som vold.
Det er også bevist utover rimelig tvil at A ved én anledning kastet en fjernkontroll som traff Bs kropp.
Våren 2011 skjedde en bestemt episode på X. B tok selv en graviditetstest. A ble sint fordi hun tok denne testen alene. Han slo og sparket B slik at hun begynte å blø fra underlivet.
Ved én anledning, i garasjen på X, etter en biltur, ble A sint. Dette i forbindelse med diskusjon om familiebilder av B og tidligere ektefelle. A røykte, og i sinne stakk han en sigarettglo mot Bs arm to ganger. Den siste gangen vred han om sigaretten. Det ble to arr etter dette.
I september 2011 reagerte A med sinne i forbindelse med at B hadde laget «banansmoothie» til C før han gikk på skolen og før D sto opp. A ble sint fordi han mente at C ble favorisert på bekostning av D. B ble slått. Hun ble videre kastet mot kjøkkenbenken hvor hun kuttet seg på glasskår av glass som ble knust. B falt deretter på gulvet og hun ble igjen utsatt for slag og spark. Kuttene på armen måtte sys.
Ca. én uke før C’ bursdag den 20. november 2011 ble B utsatt for vold. Dette skjedde etter en biltur hvor krangling startet. Hun ble utsatt for flere slag mot ansiktet.
En annen episode i november 2011 startet med en biltur fra E og hennes samboer I. Krangling startet allerede under kjøringen. Etter at de kom hjem ble både C og D utsatt for vold. B så at barna ble utsatt for vold.
En episode natt til 26. november 2011 har vært gjenstand for omfattende bevisføring. Lagmannsretten er ikke i tvil om at A i forbindelse med det som skjedde denne kvelden/natten slo B i ansiktet slik at hun både fikk blått øye og «skjev» nese.
Også under kjøreturer til XX, i forbindelse med rettssak mot Bs tidligere ektefelle, ble B utsatt for vold fra As side i form av slag og spytting. Dette skjedde ved mer enn én anledning i perioden februar 2011 til september 2011, både med og uten barna til stede i baksetet.
I følge Bs forklaring, som lagmannsretten legger til grunn, skjedde det rett som det var at hun ble slått under bilkjøring, særlig om de hadde vært hos hennes mor i Z. Hun kunne da «bli slått fra Z til X».
Lagmannsretten er også sikker på at B har fortalt det riktige når hun forklarte at hun og familien har blitt utsatt for drapstrusler og at hun jevnlig har blitt skjelt ut og kalt «jævla hore» og «50 kroners hore».
Faktum vedrørende C:
Lagmannsretten betviler ikke at Bs opplysninger om at A gjentatte ganger har slått C, er riktig. Særlig skjedde dette etter at C hadde hatt kontakt med sin far.
Vold og slag har blant annet blitt utøvet under bilturer til XX i forbindelse med Bs rettssak med C’ far. Dette skjedde ved mer enn én anledning vinteren/våren 2011.
Det samme skjedde i forbindelse med en biltur i november 2011 hjem fra E og hennes samboer I. Etter at bilturen var over ble C i hjemmet utsatt for slag og spark. Han ble herunder sparket i høyre kne og fikk skadet korsbåndet, noe han fortsatt plages med. Han ble også dratt etter ørene.
Ved én anledning kastet A et askebeger mot C.
C har sett og hørt at mor ble utsatt for vold. Han er også kjent med As drapstrusler mot familien.
Faktum vedrørende D:
Lagmannsretten er ikke i tvil om at D har sett og hørt vold, slag og spark utøvet av A mot både B og C. Hun har både på grunn av dette, og på grunn av at hun har oppfattet trusler, blitt engstelig og redd. Det legges til grunn at D ble særlig oppskaket i forbindelse med hendelsen 25.–26. november 2011. Dette selv om hun denne gang ikke selv så voldsutøvelsen mot mor. Ved én anledning, i november 2011, kjørte familien bil fra E og samboer I. Etter at de kom hjem utøvde A vold mot C, jf. foran. Ved samme anledning kløp han D og slo henne.
Oppsummering vedrørende B, C og D:
Lagmannsretten konstaterer etter dette at B og de to barna, C og D fra tiden etter 23. august 2010, da A slapp ut av varetekt, har levd i et regime med vold og trusler. I omfang og styrke er det desidert B som har blitt utsatt for det meste. Volden mot henne har vært av et slikt omfang at hun sier hun de siste partre årene «bare har stått og tatt i mot». Ørefiker har hun ikke regnet som vold. Barna har blitt sterkt skadelidende ved i stor utstrekning å ha vært vitne til volden mot mor i tillegg til den vold de selv har blitt utsatt for. Begge barna må antas å være særskilt sårbare, jf. opplysninger foran, med behov for en omsorgssituasjon preget av stabilitet og forutsigbarhet. I stedet har de levd i et regime preget av vold, trusler og frykt.
Faktum vedrørende E:
Lagmannsretten er ikke i tvil om at A i forbindelse med hendelsen 25.–26. november 2011 grep tak i armen til E og klemte så hardt til at det oppsto hevelse og smerte, i tiltalen er dette beskrevet som «kløp». Det legges videre til grunn at hun også så at B ble slått. Lagmannsretten ser det slik at saken vedrørende E stiller seg noe annerledes enn forholdet til B, C og D. Vold er utøvet kun én gang mot henne. Hun er født i 1985 og har i perioden ikke bodd hjemme hos den øvrige familie. Hun har følgelig ikke blitt berørt av familievolden i samme grad som de to øvrige barna. Dog legges det til grunn at E har vært engstelig på grunn av sin kjennskap til truslene mot familien, og at hun følte redsel i forbindelse med hendelsene 25.–26. november 2011.
Rettsspørsmål:
Lagmannsretten er ikke i tvil om at det faktum som er beskrevet rammes av straffeloven § 219 annet ledd jf. første ledd, både i relasjon til B, C og D.
A har åpenbart gjentatte ganger mishandlet B, og volden har vart over lang tid. Volden han nå skal dømmes for, startet kort tid etter at han ble løslatt 23. august 2010 og varte, med unntak av korte perioder, til A igjen ble arrestert 26. november 2011.
C flyttet til ham og B ca. 1. november 2010 og det legges til grunn at han ble utsatt for vold vinteren/våren 2011 og senest én konkret episode i november 2011. Det vektlegges også at de begge, over tid, har levd med drapstrusler mot familien. C har jevnlig sett at mor ble utsatt for vold. På grunn av C’ diagnose og sårbarhet, sammenholdt med hans alder, betraktes han som forsvarsløs person i forhold til A. Dette gjør at også straffeloven § 232 kommer til anvendelse i forhold til C.
Vold direkte mot D er utøvet bare én gang. Trusler har imidlertid skapt frykt og redsel for nye overgrep. Hun har vært vitne til vold mot mor, blant annet i bilen. Straffeloven § 219 kommer til anvendelse også i forhold til D. Det kan vanskelig sies at D har blitt utsatt for vold og trusler over lang tid. Hun flyttet til familien først våren 2011. Imidlertid har hun Downs syndrom og må betraktes som en forsvarsløs person i relasjon til A, jf. straffeloven § 232. Straffeloven § 219 annet ledd jf. første ledd kommer derfor til anvendelse også i forholdet til D.
Når det gjelder tiltalepost II, vedrørende E, har lagmannsretten kommet til at forholdet kun rammes av straffeloven § 228 første ledd. E var voksen og bodde med samboer utenfor morens hjem. Hun så riktignok at moren ofte var «oversminket» og la sammen to og to, men hun var ikke en del av kretsen som var henvist til å bo og leve daglig i det regimet som var skapt i morens hjem. På besøk hos moren hørte hun ved en anledning høylytt krangling og lyd som indikerte at moren ble slått. Hva gjelder vold mot E, skjedde dette én gang, og det skjedde i en opphetet situasjon hvor hun sperret veien for A. Volden var objektivt sett ikke spesielt grov. Denne kan isolert sett ikke være egnet til å skape frykt for nye krenkelser mot henne. Lagmannsretten kan vanskelig se at forholdene rammes av straffeloven § 219. Som tingretten finner lagmannsretten at forholdet rammes av straffeloven § 228 første ledd som legemsfornærmelse.
A har åpenbart opptrådt med forsett i forbindelse med de handlinger som er omtalt.
Straffutmåling:
Det skal utmåles straff for tre overtredelser av straffeloven § 219 annet ledd jf. første ledd, én overtredelse av straffeloven § 228 første ledd og én overtredelse av straffeloven § 291 første ledd jf. annet ledd. Det siste er rettskraftig avgjort ved Namdal tingretts dom av 9. mai 2012.
Høyesterett har i Rt-2010-129 avsnitt (21) gitt uttrykk for at «karakteren av voldshandlingene i seg selv ikke er avgjørende etter straffeloven § 219. Det sentrale er i hvilken grad disse danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold.»
Overtredelsene av straffeloven § 219 annet ledd jf. første ledd fremstår som alvorlige i denne sak. Volden mot B har vært omfattende og til dels grov. Det er beskrivende for voldsanvendelsen at hun etter hvert «bare tok i mot» og sluttet å se på ørefikene som vold. Det er særlig skjerpende at vold er utøvet mot mor når to barn med spesielle behov har vært vitner, både direkte og indirekte. Dette i tillegg til den vold barna selv ble utsatt for. D har Downs syndrom. C var bare 13-14 år, og hadde spesielle problemer.
Så vel B som barna har gjennom tiltaltes atferd og ukontrollerte aggresjon vært tvunget til å leve i et regime preget av uforutsigbar voldsbruk, trusler, utskjelling og frykt for nye episoder.
A er tidligere, ved Namdal tingretts dom av 20. november 2009, dømt for familievold mot B. Han ble løslatt etter soning 13. mars 2010. Kort tid etter begikk han den legemsfornærmelsen mot B som han ble dømt for 23. august 2010, og som han satt varetektsfengslet for i perioden 29. april 2010 til domstidspunktet. Straffeloven § 61 får således anvendelse.
Kort tid etter løslatelsen 23. august 2010 startet igjen et regime med utskjelling, trusler og vold. At truslene også ble fremmet i form av drapstrusler fremstår som særlig belastende og vektlegges i skjerpende retning.
Som tingretten legger lagmannsretten vekt på faren for langtidsvirkninger som følge av familievold.
Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger formildende momenter av vekt. Det kan i liten grad tas hensyn til at A har hatt en vanskelig barne- og ungdomstid i Iran.
Ved lovendring 2005 og juni 2010 er det vedtatt straffeskjerpelser, blant annet for vold i nære relasjoner.
Forholdene i tiltalen er begått etter siste lovendring, og aktor har særlig henvist til departementets uttalelse om straffenivå etter siste lovendring. Spesielt er det vist til at i et tilsvarende tilfelle som beskrevet i Rt-2010-129 bør straffen nå utgjøre fengsel i 3 år og 6 måneder. Denne sak kan i følge aktor, sammenlignes med nevnte dom fra Høyesterett. I tillegg kommer straffeloven § 61 til anvendelse. Dette er bakgrunnen for påstanden om 4 års fengsel.
Forsvareren har særlig vist til dom i Rt-2011-1403, som etter siste lovendring ville ha gitt en straff av fengsel i ca. 1 år og 4 måneder.
A er som nevnt tidligere ilagt straff for overtredelse av straffeloven § 219, og straffeloven § 61 kommer til anvendelse. Lagmannsretten finner i dette tilfellet at lengden på den ubetingede fengselsstraff må økes ved anvendelse av nevnte bestemmelse. Saken fremstår som så alvorlig at hele straffen må utmåles i form av ubetinget fengsel.
Lagmannsretten finner at det kan tas utgangspunkt i saken som er gjengitt i Rt-2010-129, hvor straffen ble satt til to år. Forholdene i den saken ble begått før siste straffskjerpelse for familievold, i juni 2010. Det ble da gitt anvisning på skjerping av straffen innenfor gjeldende strafferamme for overtredelse av straffeloven § 219 annet ledd, og departementet viste spesielt til Rt-2010-129, hvor de mente straffen etter ny praksis burde ligge på 3 år og 6 måneder. Lagmannsretten tar dette som utgangspunkt. Dertil kommer anvendelsen av § 61, som nevnt, og foreliggende skjerpende omstendigheter. En straff som påstått av aktor anses likevel å være noe høy.
Ut fra en samlet vurdering finner lagmannsrettens flertall, alle unntatt meddommer Svein Omdal, at straffen passende kan settes til fengsel i 3 år og 2 måneder. Til fradrag kommer 364 dager for utholdt varetekt.
Mindretallet, meddommer Svein Omdal finner at tingrettens straffutmåling er en passende reaksjon, 2 år og 3 måneder.
Ved utmålingen av straff er straffeloven § 62 første ledd hensyntatt. Straffeloven § 63 annet ledd får anvendelse for overtredelsen av straffeloven § 291 jf. punkt III i tiltalebeslutning av 27. februar 2012.
Erstatning:
Det bemerkes først at erstatning utmålt av tingretten til G ikke har vært gjenstand for ankebehandling.
Når det gjelder oppreisningserstatningen til B, C, D og E har lagmannsretten kommet til samme resultat som tingretten og kan i det alt vesentlige slutte seg til tingrettens premisser. Tingretten har foretatt en grundig drøfting av kravene, som gjengis:
På vegne av fornærmede B har bistandsadvokat Kirsten Hustad fremmet krav på oppreisning, fastsatt etter rettens skjønn og oppad begrenset til 100 000 kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra det tidspunkt retten bestemmer, jf post I a. Bistandsadvokat Anders Kjøren har på vegne av C fremmet krav om oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn og oppad begrenset til 100 000 kroner. Advokatfullmektigene Camilla Elvevoll og Camilla Hagen har på vegne av hhv D og E fremmet krav om oppreisningserstatning med hhv 90 000 kroner og 20 000 kroner; begge med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.
Tiltalte er domfelt for overtredelse av straffeloven § 219 i forhold til B, C og D. Overtredelse av nevnte bestemmelse gir grunnlag for oppreisningserstatning, jf skadeserstatningsloven § 3-5 jf § 3-3 jf straffeprosessloven § 428 jf § 3.
Når det gjelder oppreisningserstatning til fornærmede vil de sentrale momenter ved utmålingen ifølge rettspraksis være handlingens objektive grovhet, graden av skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen, samt arten og omfanget av de skadevirkninger den har påført fornærmede, jf bl a Rt-2005-289 avsnitt 43 med henvisninger. Også straffenivået for den aktuelle handlingen kan gi en viss antydning av det nivå oppreisningen bør ligge på, jf HR-2010-2139-A avsnitt 24 og Rt-2011-100 avsnitt 22 jf Frostating lagmannsretts avgjørelse 11. august 2011 (LF-2011-9988). Videre skal det etter rettspraksis også ses hen til skadevolders økonomi, men i tilknytning til straffbare handlinger kommer dette hensyn mer i bakgrunnen jf Rt-1988-532.
Høyesterett har ikke fastsatt noen norm i forhold til vold/mishandling i familieforhold da disse er svært ulike.
Frostating lagmannsretts avgjørelse 11. august 2011 (LF-2011-009988) gjaldt legemskrenkelse. Når det gjaldt oppreisningserstatning fremkommer bl a følgende:
»Det er ikke fastsatt noen norm for oppreisningserstatning ved overtredelse av straffeloven § 229, da krenkelsene kan ha høyst ulik karakter og grovhet. Det må derfor foretas en skjønnsmessig vurdering, hvor normen for oppreisning ved voldtekt tillegges en viss vekt ved vurderingen av hvilket nivå oppreisningen bør ligge på. Denne normen ble ved Høyesteretts dom av 19. mai 2011 (HR-2011-1016-A) hevet fra 100 000 kroner til 150 000 kroner.»
Etter tingrettens syn må nevnte Høyesterettsdom også tillegges »en viss vekt» i angjeldende sak ved vurderingen av hvilket nivå oppreisningen skal ligge på.
Ved utmålingen av oppreisningserstatningen til B legger retten vekt på at tiltalte og fornærmede har vært gift i en årrekke. For retten har det vært meget tydelig at B i tiltaleperioden har vært og fremdeles er meget nært knyttet til tiltalte. Det forelå og foreligger derved svært nære psykologiske bindinger mellom tiltalte og fornærmede. De ovennevnte psykologiske bindinger har vært så sterke at fornærmede har kommet med de ovennevnte uttalelser knyttet til å ta sitt eget liv samt å reise fra mindreårig sønn/datter med Downs syndrom som har tydelige behov for hennes omsorg, for heller å være sammen med tiltalte dersom han må reise ut av landet.
Videre fant voldshandlingene og den psykiske mishandlingen sted i hele tiltaleperioden i den rettede tiltalebeslutningen for post I a og i stor utstrekning i eget hjem. Handlingene skjedde i det skjulte og på et sted hvor man normalt skal kunne føle trygghet.
Retten vil også bemerke at voldsutøvelsene skjedde hyppig i tiltaleperioden i den rettede tiltalebeslutningen for post I a. De har samlet vært omfattende og massive. Etter rettens syn er det videre sentralt at den psykiske mishandlingen bl a i form av sterkt sjikanerende munnbruk, var tidvis tilnærmet daglig. Retten viser her til politiavhør 29. november 2011 av B.
I nærvær av B utøvde tiltalte også vold og trusler mot fornærmedes barn. Retten legger til grunn at fornærmede opplevde dette meget vanskelig, komplisert og at hun kom i en tung lojalitetskrise, jf politiforklaring 29. november 2011. I denne forbindelse vil retten også bemerke at usikkerhet knyttet til vold i eget hjem, nødvendigvis vil gi en generell og vedvarende utrygghetsfølelse.
Tidsmomentet er kun ett moment i den totalvurdering som skal foretas ved fastsettelsen av oppreisingserstatningens størrelse. I angjeldende sak fant overtredelsen av straffeloven § 219 sted i noe over ett år og fire måneder. Det skal ikke gis oppreisingserstatning for vold som fant sted forut for tiltaleperioden i den rettede tiltalebeslutning. Imidlertid har tidligere voldsepisoder jf Namdal tingretts dom 20. november 2010 og 23. august 2011 åpenbart hatt en forsterkende effekt på de traumer fornærmede har vært utsatt for i tiltaleperioden i den rettede tiltalebeslutningen for post I a. Tidligere referansegrunnlag i form av vold fra tiltalte, har gjort B ytterligere sårbar i den underlegne posisjon hun har vært.
Etter en samlet vurdering av de ovennevnte forhold tilkjennes B oppreisningserstatning med 70 000 kroner.
… …
Oppreisningserstatning som fastsettes i straffesak, skal utmåles på bakgrunn av de handlinger fornærmede har vært utsatt for i tiltaleperioden i den rettede tiltalebeslutning/den periode retten har funnet bevist. Slik retten ser det, er 70 000 kroner korrekt oppreisningserstatning også for C.
C ble utsatt jevnlig for vold og psykisk mishandling i perioden 27. april 2011 til 26. november 2011. Spesielt episoden 17. november 2011 må karakteriseres som grov og alvorlig. Ved samme anledning opplevde han at søsteren D ble utsatt for vold fra tiltaltes side. Det fremkommer av dommeravhør 9. desember 2011 av C at han ikke fikk lov av tiltalte til å trøste D som ble meget redd. Retten vil videre bemerke at C i 2011 hadde stort fravær fra skolen som følge av voldsutøvelser der han fikk blåmerker og/eller andre uheldige episoder i hjemmet fra tiltaltes side knyttet til vold/trusler.
C opplevde at moren ble utsatt for vold, trusler om vold og sjikanerende munnbruk fra tiltaltes side i tilnærmet hele tiltaleperioden i den rettede tiltalebeslutningen for post I b; dvs i ca 13 måneder.
Fornærmede var for noen år tilbake til utredning på BUP. Slik retten ser det er det imidlertid ikke tvil om at de gjentatte voldsepisodene og psykisk mishandling i tiltaleperioden i den rettede tiltalebeslutning for post I b har ført til at C har fått angst, mareritt om natten, hjertebank mv. Retten viser her til den rettslige forklaringen til Øystein Pettersen som også beskrev at fornærmede har et meget høyt symptomtrykk i forhold til volden han ble utsatt for fra tiltaltes side. C har vært i en situasjon over lengre tid hvor hans behov for trygghet ikke er ivaretatt gjennom nødvendig beskyttelse fra Bs side. I denne forbindelse vil retten bemerke at C i dommeravhøret fortalte at han stadig tenkte på hva tiltalte kunne gjøre mot hans familie.
Oppreisningserstatningen til C settes som nevnt til 70 000 kroner. Oppfyllelsesfristen er to uker.
D opplevde at tiltalte utsatte B for vold helt fra første rettsmøte i Steinkjer. Hun flyttet våren 2011 inn hos B og A. Som det fremkommer av det ovennevnte, legger retten til grunn at D 17. november 2011 ble utsatt for vold fra tiltaltes side.
Imidlertid har D ved en rekke andre anledninger observert eller på annen måte fått med seg at tiltalte utsatte B og C for vold, trusler om vold og annen sjikanerende atferd.
Som nevnt skal oppreisningserstatningen utmåles på bakgrunn av de opplevelser fornærmede har hatt i den periode retten finner bevist. Tiltalte ble ved Namdal tingretts dom 20. november 2009 dømt for overtredelse av straffeloven § 228 førte ledd jf § 232 i forhold til D. Retten vil imidlertid bemerke at tidligere erfaringer med vold fra tiltaltes side nødvendigvis har hatt en forsterkende negativ effekt i forhold til de handlinger og episoder D opplevde i den tidsperiode retten har funnet bevist.
D har kognitive begrensninger og spesifikke behov. Hun er helt forsvarsløs. De nevnte forhold har gjort henne særlig sårbar for uheldige opplevelser over tid.
Fornærmedes behov for trygghet og beskyttelse er ikke på noen måte ivaretatt gjennom oppholdet på X. Det fremkommer av politiavhør 29. november 2011 av B at D fikk instruks om ikke å fortelle til andre hva som skjedde i hjemmet; det var begrensninger på besøk hos D sin bestemor slik at hun ikke skulle fortelle hva som faktisk skjedde i boligen.
På bakgrunn av bevisførselen legger retten til grunn at D som følge av de forhold hun har opplevd, har fått mareritt, blitt redd for å være alene, redd for lyder, er skvetten mv. Retten vil på generell basis bemerke at faren for uheldige langtidsvirkninger er stor ved hendelser av den karakter saken gjelder. Det vises til det som tidligere er beskrevet på dette punkt.
Retten legger til grunn at D var mer skjermet enn C. Hun bodde også kortere tid sammen med B og A.
Etter en samlet vurdering finner retten å sette oppreisningserstatning til D til 50 000 kroner. Oppfyllelsesfristen er to uker. Forsinkelsesrente ilegges fra utløpet av oppfyllelsesfristen og til betaling skjer, jf forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum jf § 2.
I sak med dette hendelsesforløp, finner retten bare i liten grad å ta hensyn til tiltaltes manglende betalingsevne, jf LF-2003-2422.
Tiltalte er i forhold til E domfelt for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd. Overtredelse av nevnte bestemmelse gir grunnlag for oppreisningserstatning, jf skadeserstatningsloven § 3-5 jf § 3-3.
Dersom vilkårene for oppreisning er oppfylt, har skadelidte etter rettspraksis krav på oppreisning. Kravet kan likevel settes til null der dette er rimelig og hvor dette heller ikke er i strid med prejudikatprinsippet om at like tilfelle skal bedømmes likt. Tingretten viser her til Rt-2003-104 avsnitt 52.
Når det gjelder E var hun kun utsatt for vold og observasjon av vold mot B ved episoden 25. og 26. november 2011. På dette tidspunkt var hun heller ikke konkret kjent med forholdene i hjemmet hos B og A.
Av Es rettslige forklaring kom det frem at hun har fått omfattende psykiske vansker som følge av tiltaltes handlinger mot hennes familie. Retten legger til grunn at fornærmede er ung ufør. Fornærmede ville i retten ikke angi årsak til uførepensjonen. Da det ikke foreligger forklaring eller dokumentasjon fra helsepersonell, finner retten det vanskelig å ha noen formening om og i eventuelt hvor stor grad fornærmedes traumer har sin årsak i forholdene nevnt i tiltalens post I d. Årsakssammenhengen fremstår som uklar og oppreisningserstatningen til E settes til kroner null.
Foranlediget av prosedyren fra advokat Ivar Hustad på vegne av B, bemerkes i tillegg følgende:
Det har blitt gjort gjeldende at B må ha krav på å få utmålt oppreisningserstatning ut fra at hun også tidligere har blitt utsatt for vold, jf. dommene fra 2009 og 2010 i Namdal tingrett.
Lagmannsretten viser imidlertid til straffeprosessloven § 3, som setter en begrensning på at rettskravet må ha sprunget ut av «samme handling» som saken gjelder. Det er m.a.o. ikke anledning til å kreve særskilt oppreisningserstatning for forhold som faller utenfor tiltalebeslutningen. Som tingretten finner likevel lagmannsretten at forholdene har gjort B ytterligere sårbar i sin underlegne posisjon, og viser til det tingretten har uttalt om dette i sitatet ovenfor.
I medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 jf. § 3-3 utmåles følgende oppreisningserstatning:
– Til B: kr 70 000
– Til C: kr 70 000
– Til D: kr 50 000

Oppfyllelsesfristen er 2 uker jf. straffeprosessloven § 432 tredje ledd jf. tvisteloven § 19-7.
A frifinnes for oppreisningskrav fra E.
Sakskostnader:
Det er ikke påstått sakskostnader til det offentlige. Grunnet As økonomiske situasjon tilkjennes det offentlige ikke sakskostnader.
Dommen er avsagt under dissens slik det fremgår foran. Dom blir å avsi i samsvar med flertallets syn.

Domsslutning

1. A, født 0.0.1979, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 annet ledd jf. første ledd (tre tilfeller), straffeloven § 228 første ledd, samt det forhold som er rettskraftig avgjort ved Namdal tingretts dom av 9. mai 2012 til fengsel i 3 – tre – år og 2 – to – måneder, jf. straffeloven § 62 første ledd og § 63 annet ledd.
Varetekt kommer til fradrag med 364 – trehundreogsekstifire – dager.
2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med 70.000 – syttitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom med tillegg av alminnelig forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen og til betaling skjer.
3. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til C med 70.000 – syttitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom med tillegg av alminnelig forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen og til betaling skjer.
4. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til D med 50.000 – femtitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom med tillegg av alminnelig forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen og til betaling skjer.
5. A frifinnes for kravet fra E om oppreisningserstatning.

Les om advokathjelp ved vold i nære relasjoner.